Når de gode forventningene innfris

Jeg hadde invitert. Det er noe veldig sårbart ved å invitere. Å invitere er som å spørre på sjans. "Det verste som kan skje er at hun sier nei" sier folk, som om det er innlysende at et nei jo ikke er så ille. Men det er forferdelig å frykte et nei. Frykten for avslag på grått papir gjør vondt helt inn til åtteåringen i meg.

Men nå hadde jeg altså spurt på sjans, og fått ja. Fra ni jenter. Jeg hadde laget mat i mange dager, bortplassert mann og barn, vasket, ryddet og pyntet både huset og kroppen. I timene før gjestene skulle komme klokka syv var forventningene høye, og jeg grugledet meg. Gledet meg til noe utenomvanlig skulle skje. Men som en gollum vislet en frykt for at jeg er lurt rundt beina mine. At de inviterte ikke vil komme til meg likevel. Lurt slik Steven Kings Carrie ble da hun fikk en bøtte med griseblod i hodet av dem hun i sitt naive sinn trodde ville bli hennes venner.

Men på magisk vis slipper usikkerheten taket i meg. På slaget syv snur jeg meg mot spisebordet og beundrer mitt eget verk. Og jeg kjenner bare glede og fryd. Jeg stoler helt på meg selv, jeg er tilfreds. Og mens jeg står der og kjenner på de gode forventningene, og smiler tilfreds for meg selv, banker den første inviterte på døra.

Så lett det kjennes i kroppen når de gode forventningene ble innfridd. Takk til deg som lo høyt ved bordet. Takk til deg som holdt blikket mitt fast et nanosekund lenger. Takk til deg som åpnet litt opp ditt eget rom da vi snakket lavt. Takk til deg som hadde kjøpt ny kjole. Takk til deg som spilte din favoritt-Bowie. Takk til deg som sa du ble glad for invitasjonen. Takk til deg som ikke ville gå.

Og menyen? Den er ikke viktig. Men la oss si det sånn: restefrokosten i dag består av knekkebrød med hummus, bresaola med parmesan, eggerøre med vårløk, agurk og sylta ingefær og to Ibux.

Statlige pannekaker

Da mannen min kom hjem fra første foreldremøte på skolen for førsteklassingen vår hadde han fått med seg en kokebok fra staten. "Mathjelpen for foreldre-hjelp barna og spise sunt døgnet rundt". I tillegg til at sunt og rundt rimer har staten klart å virke moraliserende uten å mene det. Jeg kan ikke snakke for andre enn meg selv, men jeg blir skikkelig stressa. Får behov for å stappe ungene fulle av alt som står i boka med det samme, og får dårlig samvittighet for alt jeg gjør annerledes. Flere av oppskriftene krever kunnskap, redskaper og tid jeg ikke har. Min familie er det vel ikke håp for, tenker jeg da. Ikke rart vi er mye forkjøla og slitne-vi har jo ikke spist sunt døgnet rundt!

Dette samvittighetsstresset er ikke ukjent for meg altså.

Aker Brygge: "Kjøp =Oslo!". Ja, det burde jeg jo. Koster det 50 eller 60 kroner? Og kan han gi igjen på en hundrings eller er det smålig å be en uteligger få tilbake vekslepenger? Og hvorfor gikk jeg bare forbi uten å kjøpe bladet?

Lille Grensen: "Hei, hvilket strømselskap bruker du? Er du interessert i å få billigere strøm?" Hvilket strømselskap finns det egentlig? Burde jeg kanskje visst hvilket vi bruker? Hvorfor vet jeg ikke det? Det burde jeg jo visst? Alle er jo oppttatt av strømprisene. Det må jeg huske å sjekke.

Torggata: "Vil du støtte Ghanas kamp mot dødsstraff?" "Nei", svarer jeg og haster videre. Hvorfor svarte jeg nei? Jeg støtter jo det, jeg svarte på spørsmålet han ikke stilte, nemlig "Har du tid til å snakke med meg?". Nå tenker han at jeg ikke bryr meg om urettferdighet i verden. Jeg gjør det, jeg bryr meg egentlig! Neste gang jeg treffer han skal jeg stoppe. Eller ihvertfall si noe mer oppløftende. Stå på! Eller no.

Ja, det er mye jeg burde gjøre og engasjere meg i. Men i dag gjorde jeg opprør mot samvittighetsstresset, jeg utelot den statlige formaningen om grovt mel i pannekakene. Jeg vet ikke hvor jeg fikk motet fra, det bare kom. Og jeg oppfordrer alle andre til å gjøre det samme. Jeg tror jeg skal begynne oppryddingen i samvittighetsstresset med å insistere på at alle barn, både i privat og kommunal sektor, har rett til å lage pannekakene sine akkurat som de vil.

Kvalmende sadisme og suppe

Det er torsdag formiddag. Jeg er uvell og kvalm som jeg ofte er om høsten. Ofte er det sånn at et sett fysiske følelser fører til en spesiell tankerekke. Følgende tankerekke bor i kvalmen:

Jeg tenker på SM-sex. På hvorfor noen liker det, og hvorfor sexolog Spitznogel mener boka "Fifty Shades of Grey" av E.L. James er kvinnefrigjørende - fordi kvinnen i boka bestemmer seg for å være underdanig. Smerte, blod, spytt, mørke og engstelse tenker jeg om SM. Og jeg ser ikke noe sexy ved det. Men så har jeg ikke lest boka, og heller ikke bestemt meg for å være underdanig, jeg har bare sett Spitznogel snakke om det. Og det blir jeg egentlig ganske kvalm av.

Jeg husker jeg leste American Psycho. Den var ikke frigjørende for noen. Bortsett fra sadistiske pengepene forretningsmenn som endelig kunne frigjøre seg fra skammen som tidligere var forbundet med å bruke kvinner som bankekjøtt for utløsning av egen utillstrekkelighet. Tror jeg, jeg kan jo ikke vite hva alle tenker. Men visse sadistiske skildringer, som scenen med rotta, gjør meg kvalm selv nå - 20 år etter at jeg leste boka. Hvor kvalm må jeg ikke da ha vært på 90-tallet!

Men vendepunktet i tankerekka mi kommer her: jeg kjenner at jeg gleder meg til å lese "A new Novel" av Bjarne Melgaard. Han lover en bok full av brutalitet, vold og sex i kunstverdenen. Jeg er for nysgjerrig til å la være - og jeg liker brutaliteten i bildene hans. Den slags brutalitet gjør meg ikke kvalm, men engasjert. Hvorfor det? Jeg tør ikke tenke lenger i tilfelle jeg finner noe i Melgaard som gjør meg kvalm likevel.

Som akkompagnement til den kvalmende drodlingen rundt SM-sex, sadisme og brutalitet har jeg laget en suppe. Den setter kropp og mentalitet i balanse. Høsten er ulik for alle, men her er altså oppskriften mot kvalme. God bokhøst!

Rødbetbladsuppe

Bladene fra en bunt rødbeter
2 gulrøtter
1 løk
3 hvitløksfedd
Bladene til en bunt persillerot
Rapsolje
Hønsebuljong
1 ferdigkokt potet
Salt/pepper
1 ts malt spisskumin
1 ts malt nellik
1 ts malt koriander
Bittelitt cayennepepper

Alle grønnsakene stekes i olje og kokes i buljong til de er møre. Kjøres med potet til en fin mos i food-prosessor. Tilsett krydderne. La suppa gjerne stå over natta, og varm den opp før servering.

Spises gjerne med creme fraiche eller gresk/tyrkisk yoghurt og stekte grønnsaker, samt skorpe eller knekkebrød.

Avhengig

Det er to ting jeg må passe meg litt for. Det ene er whisky. Jeg drikker gjerne whisky romtemperert, i melkeglass, alene, mens jeg ser mafiafilm. Gjerne Gudfaren eller Goodfellas. Det hører sammen. Som om whisky smaker best med hissige italienere i Brooklyn. Men det er whiskyen jeg må passe meg for, ikke italienerne. Fordi jeg ikke klarer å stoppe. Og fordi whisky ikke er bra for leveren i store mengder.

Og apropos hissige italienere, den andre tingen jeg må passe meg for er pasta. Jeg elsker pasta, men jeg klarer ikke å stoppe. Det er derfor jeg må passe meg. Jeg spiser til jeg får vondt i magen. Og for mye pasta er heller ikke bra for deg. For mye karbohydrater. Jeg spiser også pasta helst alene, i store posjoner, laget av ting for hånden og gamle rester. Rettene smaker aldri likt, og jeg kunne aldri servert dem til noen andre. Til det er smakskombinasjonene for sære. Som denne:

Restepasta
Hermetisk tunfisk stekes med hakket sjarlottløk, hakket purre og pasta fra igår.
Tilsett hakket soltørka tomater i olje, og hakket sherrytomater.
Når det har blitt varmt tilsettes hakket fersk persille og cottage cheese.
Salt, pepper og god olivenolje på toppen.

Nytes med Gudfaren 1 og Jameson. Alene. Og drit i karbohydratene og leveren. Ihvertfall så lenge Gudfaren er på.

Ferdigspist i barnebursdag

Det er mye spennende som skal skje på en barnebursdag, og som festarrangør blir jeg tidlig konfrontert med de to avgjørende faktorene for arrangementet: Hva skal vi få? og, kan vi skyte med pil og bue inne? Når alle har forsont seg med at det ikke blir noe skyting inne kan vi snakke om godsakene. Og det flyter gjevnt med forespørsler de følgende to timene. Her er historien om hvordan det forløp:

Dikt om festen før ferdigspist
Hvor mange pølser er det til hver? Er det kjøtt i pølsene?
Kan jeg få brød med lompe og ketchup uten pølse? Brød med ketchup, sennep og pølse med lompe rundt? Bare pølse uten noe? Bare pølse med ketchup?

Åneiii, ketchup på kjolen!!!
Oi. Jeg sølte visst.

Hvor mange boller er det til hver? Er det rosiner i bollene?
Jippi! Monster! Kan jeg få øyet? Tennene? Det andre øyet? Kan jeg få flest non-stop?
Kan vi spise bare sjokoladen eller må vi spise kaka og?


Hvordan har du fått seigmennene inni geleen?
Hvordan har du fått geleen til å disse?

(...)
Må vi spise opp alt?

Søndagsfest- thai og carprinia

Vi trodde det skulle bli en tung helg. Vi var slitne, barna var forkjølet. Det var 15 kalde utendørs. Vi fyra som faen.

Lørdagen var stille.

Søndagen brøt opp. Gode venner kom med en pose middagsvarer. Jeg passet barna mens de laget middag. Thaisuppe med kylling. Det var som en gjenopplivning å kjenne duften av kokos og ingefær spre seg i huset.

Da dessertfolket banket på noen minutter seinere hadde de, i tillegg til ostekake, med seg drikke til thaisuppa. For et samarbeid. Sprit, lime og sukker: Carprinia?

Søndagsmiddag kan være stek og poteter, men jeg elsker at mine venner finner på thaisuppe, carpirinia og ostekake. Det var akkurat det jeg trengte, uten at jeg egentlig visste det selv.

Kanskje spesielt på en søndag.

Søttitallssuppe - spinatsuppe med manchego

Jeg er født på 70-tallet. Det eneste jeg husker fra den tida er fargene og lukta av eksosen på Carl Berners plass. Jeg husker ingenting av hvordan det var å være 70-tallstroll. Det finns imidlertid bilder, blant annet av den svært lubne ettåringen som mates med nymotens orange babymat fra glass, og moren som med klirrende gullsmykker og lange røde negler smilende tørker bort orange gulp fra ettåringens munnviker med fingrene. Det er 70-tallet for meg. Så for meg som var baby på 70-tallet har fri hasj og Elvis' død lite med 70- tallet å gjøre. Knallsterke farger og eksos derimot - det er 70- talls det.

Spinatsuppe minner meg både om mammas knallrøde søttitallsnegler og eksoslukt. Derfor tror jeg spinatsuppe er et barndomsminne som har satt seg i sansene uten at jeg har et klart minne av å spise den. Det er trygt og nostalgisk med slike sanselige barndomsminner.

Jeg skulle introdusere søttitallssuppa for 2010 generasjonen. Med kyllingkraft fra Jacobs og manchego på toppen har suppa fått en 2010 tvist, og jeg må si; tvisten tar suppa til nye høyder. Smakspanelet ga imidlertid suppa bunnkarakter allerede ved øyesyn, og minstemann holdt på å brekke seg da han tok tunga borti det grønne. Han ville bare ha manchego, takk.

Ingen fare for at søttitallssuppa vil innta 2010-generasjonen altså. Smakspanelet har talt: Spinatsuppe er brekkmiddel. Det ser ut til at sydeuropeisk tapas vil bli 2010-generasjonens sanselige barndomsminner.

Søttitallssuppe
4 hvitløksfedd
4 små shalottløk
2 gulrøtter
2 poteter
2 tomater, uten fruktkjøtt
200 gram fersk spinat
1 Jacobs kyllingkraft
Salt og pepper
Manchego på toppen

Stek løk, hvitløk og hakkete tomater i litt olje i noen minutter. Tilsett skrellede og grovhakkede poteter og gulrøtter, samt vann til grønnsakene er dekket. Når grønnsakene er kokt møre helles alt over i food-prosessor sammen med den ferske spinaten og kyllingkraften. Hell suppa tilbake i gryta. Småkok i noen minutter og smak til med salt og pepper. Server med grovt raspet manchego.